fredag 26. august 2011

Fredagskåseri - "Den herlige mammapermisjonen"

Inspirert av vakre Fias friske innlegg hvor hun etterlyser det imperfekte etter at hun har bladd seg igjennom blogglisten med alle blogger hvor det skrives om vakre kreasjoner, flotte hjem og familier og overskudd både på energi og kreativitet.

Her skal du få litt annet lestestoff av meg, Fia.

I morges snublende ut av senga med èn sokk, tredde en tubekjole fra den forsvunnede sommeren over hodet for så å oppdage at den var bak-fram når jeg stod på kjøkkenet for å varme en flaske. Høylydt grining fra soverommet skurret i bakgrunnen. På kjøkkengulvet oppdaget jeg en stor hvit flekk, sansynligvis melk fra noen dager tilbake. Papirsorteringen flyter over, og det ligger melkekartonger og papir utover gulvet. Hvor kommer alt fra, tenker jeg. Kommuen burde sørget for skikkelige sorteringsmuligheter, eller i alle fall tømt søppeldunkene hyppigere - det er jo aldri plass i dunkene halvveis ut i uka!

På kjøkkenbenken 5 skitne flasker, og jeg tenkte at jeg får ta det etterpå. Hvis han vil sove da. Hvis tiden strekker til. Forsatt gammel kaffe i trakteren. Skitne kopper fra mannen står nede i vasken. At han ALDRI kan sette inn i oppvaskmaskina! Jeg mener.. er det virkelig så mye mer arbeid?! Trampende irritert tilbake til soverommet for å plukke opp en ilter liten gutt som har ventet altfor lenge på mat. Halvveis ned i flaska og jeg blir belønnet med gulp i håret, og Tomander sparker og spreller og er illsint fordi han må ta rapepauser når han aller helst vil sluke i seg hele mengden på ett sukk.

Bærer ungen inn på badet og kniper igjen fordi jeg virkelig må tisse men må skifte bleie og kle på lille først. Når han endelig er ferdig og jeg har skiftet body 2 ganger fordi han gulpet opp halve måltidet når jeg tok på buksa - bærer jeg hele stellematta med meg bort til toalettet hvor Tomander får være utålmodig tilskuer mens jeg gjør mitt fornødne. Sittende der, får jeg tatt en ekstra god titt på de 50 utgulpede klutene som vaskes og henges til tørk hver eneste dag - tenker at jeg må huske å sette på en maskin sånn at vi har rene kluter. Kanskje burde jeg også kjøpe flere.

Prøver å sette Tomander i vippestolen for at jeg skal få lage meg litt mat. Kjenner meg faktisk litt småkvalm fordi jeg er så sulten. Det blir gitt klart uttrykk for at vippestolen ikke er populær, og gråten blir etterhvert så intens at det ender med at jeg spiser en boks stabburet laks stående ved kjøkkenbenken med en rød, hikstende gutt på armen. Søler selvfølgelig fiskeolje på gulvet, og orker ikke å tørke opp. Merker at den selvplantede basilikumen som jeg var så stolt over og glad i har begynt å kapitulere og henger slapp med bladene. Irritert igjen - er det virkelig jeg som må følge med på og gjøre alt her i hjemmet?!

Endelig sovner Tomander på sofaen, og jeg benytter anledningen til å vrenge av meg tubekjolen og finne meg noen klær for dagen. Siden jeg har trent og spist sunt de siste ukene, er jeg optimistisk og prøver en av mine gamle bukser bare for å finne ut at jeg ikke engang får den over knærne. I stedet drar jeg på den evige grå joggebuksa med et par flekker på. Behagelig, men forjævlig. Siden jeg nå bare får utbetalt 64% av lønna mi når jeg er ute i perm, har jeg ikke hatt råd til å kjøpe maskara på en stund - derfor vanner jeg ut den tørre, nesten helt tomme maskaraen som jeg har hatt i månedsvis, og får klint på tilstrekkelig til å se ut som at jeg kanskje har sovet èn time lengre enn hva som faktisk er tilfellet. Jeg oppdager enda en ny kvise på haka, men har egentlig sluttet å bry meg - jeg er jo allikevel bare hjemme.

Setter på en vaskemaskin, og setter meg ned for å lese igjennom blogglista. Bestemmer meg for å skrive litt om dagen min, og halvveis inn i innlegget begynner Tomander å våkne til live. For å unngå bråk, er jeg tidlig ute med å varme en flaske slik at den skal være klar - og jeg håper derfor å unngå en ny skriketokt fra den utålmodige, sultne. Tydeligvis sovner han til igjen, melken blir kald og jeg må tømme den ut. Mens jeg gjør det, våkner han brått til og er illsint: Hvor er melken min, mammaaaaaaa?! Kjenner at jeg blir litt stressa, og prøver å underholde ham mens jeg venter på at melken skal bli varm nok. Når jeg plutselig kommer på å sjekke, er vannet selvfølgelig kokvarmt og jeg brenner meg på underarmen. Fyller en kopp med kaldt vann og setter flasken til avkjøling. Det er ikke populært.

Prøver å få til en rap halvveis ut i flaska og Tomander kaster på hodet akkurat i det den kommer, og gulpen bommer på kluten jeg har lagt over skuldra for beskyttelse - og finner heller veien ned i mellom brystene mine. Det er ikke første gangen. Jeg må bare le litt av komedien i det hele, og kysser den lille sinnataggen på kinnet og får litt gulp i munnen.

Tenker på hvor lenge det var siden vi skiftet på senga. Husker ikke. Irritert igjen. Alltid meg! Planlegger krisemøte når mannen kommer hjem fra jobb, dette her går jo ikke. Rosene på stuebordet er visne, og jeg blir litt trist når jeg tenker på at jeg faktisk kjøpte dem til meg selv. Enda værre blir det når jeg husker at jeg kjøpte dem på Rema 1000.

Tomanders navnefest har jeg tenkt på lenge, og det eneste jeg foreløpig har greid å gjøre - er å finne en dato. Innbydelser har det ikke blitt noe av, og øvrig planlegging har vært det siste jeg har hatt tid til med kolikkgråten og min kroniske søvnmangel. Blir stressa og skammer meg fordi jeg er en dårlig planlegger. Lurer på hvor mange av gjestene som faktisk ikke kan komme fordi det er så kort varsel. Husker plutselig at jeg har jernmangel, og at jeg egentlig skal ta jerntabletter to ganger om dagen i 8 uker. Det har jeg jo selvfølgelig ikke gjort mer enn sporadisk, kanskje to dager siden sist. Ikke rart jeg føler meg litt ekstra trøtt og slapp!

Jeg ler litt for meg selv, tenker på alle kommentarer og lovnader om herlig barseltid. "Barseltiden er så herlig, nyt den!". Så langt syns jeg vel egentlig ikke det har vært så fryktelig fantastik som det har vært slitsomt. Og jeg ønsker noen dager jeg kunne gå på jobb i stedet. Det gjør jeg. Jeg sover veldig lite. Får ikke dusje eller spise når jeg vil, hvis jeg i hele tatt får gjøre det før jeg må ut døra. Endte med å gå på 6 ukers kontroll hos fastlegen uten å rekke å dusje og stelle meg først. Ungen har grått nesten hvert våkne minutt. Ingen av klærne mine passer lengre, og jeg har poser under øynene som ikke går vekk. Leiligheten ser ut som den aldri har gjort før. Jeg elsker i utgangspunktet å holde orden, men her flyter det. Og det får det bare gjøre. Rett og slett.

Men så er det de øyeblikkene da. Innimellom. De hjertesmeltende skjeve, store smilene med herlig smilehull på høyre side. Pludringen som sjarmerer meg i senk, og de største blåeste øyne jeg noensinne har sett som ser rett inn i mine og får hjertet mitt til å hoppe over et slag. Og jeg tenker at du er det vakreste jeg vet, jeg elsker deg så uendelig masse, og får ekstra energi og tålmodighet til å holde det ut. Og jeg dysser og vugger, trøster og klapper og synger trollemor 50 ganger etter hverandre. Med viten at det blir bedre. Og jeg er sikker på at jeg enda har masse, masse herlig i vente.