Om yrkesvalg og samfunnets prioriteringer

Etter en eksepsjonelt hard dag på jobben mandag, har jeg begynt å tenke litt. På velferdsstaten Norge. På prioriteringene regjeringen gjør i bevilgning av ressurser og penger. På innsatsen i forhold til rekruttering av helsepersonell i dette landet. For velferdsstaten Norge skal etter hva jeg har hørt være et av de beste landene å bli syk i. Du har rettigheter, får god hjelp. Blir tatt vare på av kvalifisert personell. Det er det ryktene sier. Likevel blir helseforetakene tvunget til å sentralisere og har så dårlig råd at jeg vil påstå at fokuset på budsjettet til tider setter kvaliteten på prøve.

Det er ingen hemmelighet at det nå bare blir mindre og mindre søkere til helseyrket, deriblant sykepleie. Hvorfor? Det er ingen overraskelse, spør du meg. Se bare denne annonsen fra VG. Jeg har gått tre år på høyskole etter videregående. Tatt opp 280 000 i studielån for å bli sykepleier. Hver tredje måned betaler jeg 4000 kr på studielånet mitt. I 20 år. Tre år med studier, pendling og praksis. I etterkant skulle man tro at man tar dette valget, tar denne utdannelsen - for å vinne noe. Hvorfor ville man vel ellers brukt tre år på en utdannelse som man i tillegg må bruke 20 år på å betale ned igjen? Så... hva har jeg vunnet?

Jeg jobber på sykehuset. Jeg jobber turnus. Helligdager, ferier, helger. Jeg jobber med menneskers helse. Jobber i et samarbeid med annet kvalifisert personell for at hver enkelt av våre pasienter skal få det heldigste av mulige utfall. Med fokus på helsemessig gevinst. Vi jobber for menneskers livskvalitet, om faktiske mål om å for eksempel komme tilbake i jobb. Om å kunne greie å gå på toalettet selv. Vi jobber mot et mål om å hjelpe våre pasienter tilbake i et mest mulig selvstendig liv. Vi har et ansvar, og jobber med visshet om at dette ansvaret - om at valgene vi tar og tiltakene vi setter til verk - kan gjøre en forskjell for hver enkelt pasients liv. Mens noen yrkesgrupper gir deg muligheten til å gå hjem til middag hver dag, og selvfølgeligheten om fri helligdager og helger - jobber helsearbeidere hver dag, døgnet rundt - på tross av helligdag og ferie. Helse kan ikke settes på vent, og behovet for helsehjelp har ingen sammenheng med ferier, helligdager eller tid på døgnet. Det er alltid like aktuelt. Det er en uhyre viktig og omfattende jobb, med masse ansvar. Er dette en verdsatt jobb?

I utgangspunktet er jeg veldig takknemlig for å kunne få gjøre jobben jeg gjør. For å kunne jobbe med mennesker på denne måten, for å kunne utgjøre en forskjell for dem. Jeg ville være betraktelig mer takknemlig hvis jeg faktisk følte at jeg hadde tid til å utføre den jobben jeg ønsker å gjøre. Man skal ikke behøve å gå hjem om dagene å føle at man ikke har strukket til. Men det hender. Oftere og oftere. Jeg utdannet meg ikke primært som sykepleier for å ligge våken om natta og lure på om det er noe jeg har oversett - fordi jeg hadde så altfor masse å gjøre. Illusjonene mine som student gikk ut på at jeg som ferdig utdannet ville ha privilegiet av å jobbe med og for mennesker mot helsemessig vinning og selvstendighet. Ønsket om å bruke dagen, tiden på arbeid til det beste for pasienten. Å kunne gå hjem om dagene med viten om at du har gjort det beste du kan, med god samvittighet. Er det sånn hverdagen til folk flest i helsevesenet er? God samvittighet og følelse av god tid og nok ressurser på arbeidsplassen? Selvfølgelig er det også mange dager hvor jeg går hjem og vet at jeg har gjort det jeg skal, og kan føle at jeg har gjort en god jobb. Der vi har hatt god tid og har vært kjent personale. Men jeg er redd for at det ikke kommer til å bli mer av disse dagene, snarere tvert i mot. Bevilgningene til Helseforetakene er på langt nær store nok. Bemanning kuttes ned på for å spare inn penger, mens den faktiske konsekvensen av mindre bemanning er økte økonomiske utlegg. Sykemeldinger. Vikarer. Legene, som er medisinsk ansvarlig for pasientene, har poliklinikk og vaktcalling, skal på tilsyn på andre avdelinger og gå visitt på egen - samtidig som at de underveis må bruke tid på å diktere henvisninger og epikriser. Kvalitetssikring? På Bergan Sykehjem i Kristiansund har de gjennom et år spart inn over EN MILLION KRONER på å ØKE BEMANNINGEN på hver avdeling. I etterkant så de, som forventet, at trivselen økte - på lik linje med kvaliteten - og sykefraværet gikk dramatisk ned. Og det er jo logikk, er det ikke? Ta vare på arbeidskraften, så tjener du på det. Tynes de faste ansatte, vil det til syvende og sist resultere i misnøye og sykefravær. Sparer du penger på å ikke leie inn en vikar idag, betyr det ikke nødvendigvis penger spart om et halvt år. Dette er tydeligvis ikke så logisk som man skulle tro. I stedet for bruke skikkelig med ressurser for å ruste opp helsevesenet og sikre det en bedre framtid, tildeles vi mindre ressurser og flere arbeidsoppgaver  - men det forventes like stor grad av kvalitet.

Og hvor er takknemligheten for den jobben som helsevesenet hver dag, hele døgnet gjør? Den eneste takknemlighet jeg personlig har opplevd, har kommet fra pasientene. Og jeg kan med hånden på hjertet innrømme at hvis ikke denne takknemligheten fantes, ville jeg nok ikke være i denne jobben. Krav stilles til deg, men hører noen din stemme hvis du stiller krav tilbake? Og spiller det noen rolle? Det er bare sånn det er. Det er bare sånn budsjettet ser ut. Likevel gir vi så mye av oss selv, daglig. Vi legger både fysisk og emosjonell anstrengelse inn i å gjøre vårt beste. Og når det kommer til stykket, syns jeg ikke at jobben vi gjør blir verdsatt eller annerkjent i nærheten av hva den burde vært. Tyn helsevesenet til det ytterste. Tester de hvor lenge vi holder? Vi må betale for å parkere i sykehusets parkeringshus, for å være på jobb. Jeg, for min egen del, må kjøpe minst to par skikkelige arbeidssko i året, for å ikke ødelegge ryggen min. Betaler for utstyr som saks, penner, lommelykt. Vi betaler for eget julebord. Vi jobber julaften. Nyttårsaften. Burde man ikke forvente å få noe tilbake?

Evige og tilsynelatende uunngåelige sammenslåinger. Sentralisering står i fokus og lokale sykehus blir lagt ned. Samtidig som de lokale sykehusene legges ned, og flere pasienter ventes til de sentrale sykehusene - feiles det. Hvor er utbyggingen? Hva hjelper flere pasienter når det ikke finnes plass eller pleiere til å ta seg av dem? Mer og mer ansvar faller på den enkelte. På den enkelte lege. På den enkelte sykepleier. På den enkelte hjelpepleier og helsefagarbeider. Avvik skjer. Oftere og oftere. Tidvis ligger det pasienter i korridorene. Og jeg synes det er merkelig at det ikke har skjedd større avvik enn hva som faktisk er realitet. I teorien skal det også nå fokuseres på kommunal oppfølging, og på arbeid i det kommunale med forebyggende helsearbeid. Det kommunale helsevesen skal rustes opp til å kunne ta imot pasienter - som nå sendes ut tidligere og tidligere fra sykehusene. Noen nevneverdig kommunal opprustning har gått meg hus forbi. Har det i det hele tatt skjedd noe?

Hvordan ser framtidsutsiktene til helsenorge ut? Hvilken situasjon kommer vi til å møte etterhvert som årene går, hvis utviklingen fortsetter sånn? Etterhvert som det blir mindre søkere, og helsearbeiderne som idag jobber på gulvet tynes til det ytterste og sykemeldingstallene øker. Hva blir nødt til å skje for at ting skal endre seg?