tirsdag 26. april 2011

Om yrkesstolthet

Leste et intervju med NSFs leder Lisbeth Normann i Sykepleien nr 4, hvor hun uttaler at; "Jeg var så stolt over sykepleiernålen min. Jeg tror vi bør ha mer av sånt." Videre står det at hvis forbundslederen fikk sine drømmer oppfylt, ville det være rift om å bli sykepleier. Jeg er så hjertens enig med Normann. Yrkesstolthet og arbeidsglede går hånd i hånd, og opprettholdelse av disse burde stått høyere på dagsorden. For hvem syns vel en utdannelse er attraktiv uten?

Umiddelbart når jeg leser dette intervjuet, tenker jeg tilbake på mine dager som nyutdannet sykepleier. Sommerfugler i magen, full av forventninger og forhåpninger. Og stolt. Veldig stolt. Etter tre år på Høyskolen i Molde følte jeg meg stolt og veldig glad over tittelen jeg hadde tilegnet meg. Jeg husker veldig godt den gode følelsen jeg hadde når jeg ble spurt om hva jeg gjorde på - og med hevet hode kunne svare: Jeg er sykepleier. Jeg er sykepleier! Misforstå meg rett. Det kan jeg jo også svare idag. Jeg er fortsatt sykepleier. Men ikke med denne samme pirrende, gode følelsen av stolthet. Og det synes jeg er så ufattelig trist, spesielt når jeg vet at flere av mine kollegaer føler det samme.

Så hva har skjedd? Hva er det som gjør at jeg føler det sånn, at yrkesstoltheten har bleknet? Jeg prøver å finne tilbake til faktorene som gjorde at jeg i utgangspunktet valgte å ta den treårige bachelorutdanningen i Sykepleie. Jeg elsker å jobbe med og rundt mennesker. Jeg ville tilegne meg kunnskap og erfaringer som gjorde meg egnet til å kunne hjelpe andre mennesker, til å kunne inneha en lindrende og behandlende rolle med helsemessig gevinst, både i forhold til det mellommenneskelige aspekt og det rent kliniske, faglige. Det jeg skulle jobbe for ville gjøre en forskjell. En forskjell for hvordan resten av dagen til den triste pasienten som hadde mistet motet skulle bli. En forskjell for hvordan såret til en pasient skulle gro. En forskjell i rehabiliteringsfasen til en slagpasient. Kunne det finnes en annen jobb med en større mening? Jeg var sikker på at sykepleieryrket ville gi meg arbeidsglede i form av å føle at du gjør en forskjell. Dette var et yrke jeg kunne bli gammel i.

Jeg har hatt mange dager siden jeg ble ferdig utdannet for snart 2 1/2 år siden hvor jeg har følt at jeg har gjort en forskjell. Dager hvor jeg har kommet hjem og faktisk har følt meg heldig for det jeg fikk oppleve og bety for noen den dagen. Spesielt et tilfelle har betydd mye for meg, og jeg tenker fortsatt mye på det. Jeg har tatt vare på et brev som en pasient har skrevet til meg;

"Hei Maria. Når jeg reiser hjemmefra idag, så vet jeg ikke om jeg kommer til å treffe deg. Derfor skriver jeg noen ord til deg. Det er "takket" være deg at jeg er i så god form. Du tok tak i meg fra første stund. Din utrolige evne og "aura" til å formidle alvoret i både trening og avslapning, har nå ført til at jeg begynte å kjøre bil for noen dager siden og skal begynne på 50% jobb på mandag 9 november. Jeg husker godt håndtrykkene dine og ditt utrolige gode smil. Jeg vil takke deg for hva du har betydd for meg. Jeg ønsker deg alt godt videre i livet og håper at denne lille oppmerksomheten kan bidra til det."

Jeg husker denne dagen så utrolig godt, hvor jeg hadde kommet på kveldsvakt og ble kalt ut til resepsjonen fordi noen spurte etter meg. Der stod en pasient jeg hadde fulgt i startfasen av behandling og rehabilitering etter hjerneslag. Han hadde kjørt bil fra Oslo, og gikk uten støtte. Han kom med blomster og kort til meg. Dette kortet, som jeg har tatt vare på og som jeg fortsatt tar fram når jeg "går meg vill" og mister motet etter tunge dager. Inntrykket dette gjorde på meg, og følelsen jeg fortsatt får når jeg leser ordene han skrev - det er akkurat derfor jeg ble sykepleier. Det er denne rollen, denne identiteten jeg som sykepleier vil ha i forhold til mine pasienter. Det er denne følelsen jeg så sårt savner, og ønsker at jeg og mine kollegaer skal få oppleve oftere. Det er dette som er sykepleie for meg.

Men nå er det dessverre blitt mindre av de dagene, og følelsen av å ikke strekke til gjør at følelsen av yrkesstolthet og arbeidsglede noen dager er forsvinnende liten. Jeg går oftere hjem fra jobb og føler at jeg kunne gjort så mye bedre hvis jeg bare hadde muligheten, tiden, ressursene. Jeg syns det er så inderlig urettferdig og fryktelig trist at kvaliteten på arbeidet jeg gjør, og hjelpen pasienten skal få av meg - direkte og indirekte skal bestemmes av ressurser, og at ressursene skal kuttes fordi pengene ikke strekker til. Er det riktig at økonomiske anliggender skal trone på toppen, mens fag, kvalitet, arbeidsglede og yrkesstolthet kommer i andre rekke? Spesielt frustrert blir jeg når Anne-Kari Bratten kaller det hele for en dugnad, og ber sykepleiere om å trå til i arbeidslivet og jobbe mer. Dugnad? Vi er ikke et nabolag som skal bygge en fotballbinge som barna skal kunne leke i. Vi er helsearbeidere som på egenhånd har tatt en utdannelse, og som nå jobber i et krevende og utfordrende yrke i forhold til pasienters liv og helse. Og når ressursene blir knappere og følelsen av betydningsfullhet blekner - hvem blir vel motiverte til å jobbe mer? Hva er sykepleierens identitet på vei mot å bli? Vi som løper rundt i slitte "pysjer" for å rekke over listen med pasienter som alle har behov som skal dekkes, men hvor vi tidvis har så knappe ressurser at vi er blitt nødt til å prioritere hva vi kan gjøre og ikke. Det er ikke sikkert pasienten får stelle seg før frokost. Kanskje får pasienten antibiotikainfusjonen en time for sent. Kanskje må pasienten gjøre sitt fornødne på et bekken i sengen inne på en tremannsstue, selv om han eller hun hadde hatt mulighet til å komme seg inn på tolaettet med god hjelp - hvis det fantes tid. Jeg har faktisk selv vært nødt til å si til en pasient, og jeg vet jeg ikke er alene om det, at; beklager, men det er ikke sikkert vi har tid eller rekker å hjelpe deg inn på tolaettet med det samme du ringer på - da må du nesten la det gå i bleien, så skal vi skifte den. Ord jeg håpet og trodde ikke ville komme fra min munn.

Selvfølgelig vet jeg at arbeidsmengde og press varierer fra arbeidsplass til arbeidsplass. Mange dager ville også vært bedre hvis pasientbelegget hadde vært anderledes og to stykker ikke hadde ringt inn syk om morgenen. Men alt ligger ikke på tilfeldigheter. Jeg mener fortsatt det er mye som kan gjøres, både i forhold til forbedringer og forebygging i helsevesenet. For utfordringene og behovet for helsehjelp blir ikke mindre med årene, det vet vi jo med sikkerhet. Så hvilke forslag til tiltak florerer i administrasjon og ledelse? Hva er løsningen? Unntatt dugnad, selvfølgelig?

tirsdag 12. april 2011

Pasienter på samlebånd

Leste en kronikk på dagbladets nettsider i dag hvor overskriften lød "Lær av bilindustrien"Uttrykket pasienter på samlebånd har blitt og blir brukt hyppigere og hyppigere i forhold til diskusjoner og kritikk omkring helsepolitiske spørsmål og utviklingen i Helsenorge - og nå settes det spørsmålstegn rundt hvorvidt vi faktisk må begynne å tenke mer i de baner. Jeg har allerede startet.

Flere ganger når jeg har tatt i mot nye pasienter på sengeposten, har jeg sett at sykepleiere i akuttmottaket nå måler temperatur i pasientens panne. Siden jeg er kritisk til enhver annen temperaturmåling enn den gode gamle rektale, og nekter å bruke hverken mål under arm eller i øre - spurte jeg legen hvordan de målte pannetemperatur. Han svarte at de bruker en slags scanner som scanner pulsåren i pannen (se for deg scanningssystemet i butikken) og at denne scanneren pep når den hadde fanget opp temperturen inne i åren til pasienten. Fantastisk!

Videre er jeg god på å skape bilder i hodet, og jeg så med det samme for meg forskjellige sykepleiere med forskjellige scannere for forskjellige målinger (eks tempertur, blærescan, scanning for arterielt blodtrykk), sitte inne i hver sine båser i mottaket foran et stort samlebånd hvor pasientene kom flytende forbi. I starten av båndet var en automat hvor man kunne velge aktuelle scanninger og målinger for hver enkelt pasient. Der stor legen sammen med pasienten, og prentet inn ID-nummer og aktuelle målinger i forhold til hva som var problemstillingen for akkurat denne pasienten. Pasienten la seg ned på båndet.

Etterhvert som pasientene fløt forbi kunne sykepleieren sveipe scanneren raskt over pasientens ID-brikke, og utføre de målingene på hver enkelt stasjon som legen hadde rekvirert ved automaten i starten av båndet. Og vips, resultatet av scanningen gikk direkte inn i et dokumentasjonssystem som gjorde en rask konkludering, innleggelse eller ikke, og samlebåndet fraktet pasientene videre til de avdelingene som systemet kalkulerte ut var mest relevant for den enkelte. Hvis det ble konkludert med at pasienten ikke skulle innlegges, ble pasienten fraktet til garderoben i ankomsthallen - hvor han eller hun kunne kle på seg og dra hjem. I situasjoner hvor pasienter ble sendt videre til sengeposten, kunne sykepleieren som tok i mot ham eller henne, i dette tilfellet jeg, igjen kjøre en scanner over pasientens ID-brikke og opp kom et skjema på dataskjermen som viste meg hvorvidt pasienten f.eks. var hypovolemisk og trengte væske, om pasienten måtte kateteriseres på grunn av urinretensjon, trengte febernedsettende på grunn av høy temperatur eller hva pasienten måtte observeres videre i forhold til - uten å faktisk måtte gjøre noen målinger selv. Ganske fantastisk eller hva?

fredag 8. april 2011

"Flere årsverk ga lavere lønnsutgifter"
















I Sykepleien nr 4 som jeg fisket ut av postkassen i slutten av mars, finnes en tosiders artikkel på side 36-37 om en av mine hjertesaker - Bergan Sykehjem. Ikke noe fiksfakseri, ingen skjulte hemmeligheter og egentlig ikke heller noen ny og ukjent oppdagelse. Egentlig er jo løsningen såre enkel og logisk for de fleste av oss. Men handling. Faktisk handling. Og det er jo faktisk handling som må til for å kunne forvente resultater, men dessverre handling det skorter på i så altfor mange situasjoner. Det holder ikke med bare snakk. Mange ressurser blir brukt til snakk. Snakk, diskusjoner, drøftning og såkalt problemløsning. Administrasjoner landet over, ikke bare i Helseforetakene, vokser av grupper underlagt forskjellige temaer og forhold. Mange årsverk brukes til å sette sammen grupper for å "løse problemer" i hver sine kategorier, men resultatet er beklageligvis ofte bare en sluttrapport eller konklusjon - uten at det handles. Endelig handler noen, og greier igjennom disse handlingene å få beviset virkeliggjort og ned på papir. Flere årsverk gir lavere lønnsutgifter. Hvorfor er det så vanskelig å forstå? Hvorfor er det så lett å bruke penger på flere årsverk i den allerede voksende administrasjonen når de egentlige årsverkene så sårt trengs og skrikes etter på gulvet? Selv om Bergan Sykehjem fikk 800 000 kr av bystyret for 3,2 nye årsverk, økte ikke lønnsutgiftene. Sykehjemmet sparte over en million kroner fordi det ble mindre sykefravær, vikarbruk og overtidsjobbing. Følgelig vil jeg også tro at dette tiltaket over tid også kunne kuttet ned utgiftene i administrasjonsposten - da problemene blir mindre og prosessene med problemløsning ikke "trengs" i like stor grad som tidligere.

"Nærværet til de ansatte er den egentlige årsaken til profitten her," sier enhetsleder ved Bergan Sykehjem, Anni Jensen. Nærværet. Det er akkurat det vi dessverre får mindre og mindre av rundt om i Helsenorges forskjellige foretak. Avstanden fra leder til arbeidstaker blir større. Lokale sykehus legges ned og slås sammen for å driftes fra èn større og felles enhet for regionen. Nærværet forsvinner, for pleierens del fordi hun eller han blir en mindre synlig brikke i et større puslespill. Flere arbeidsoppgaver gir mindre tid til hver enkelt pasient, dermed forsvinner også en viktig del av omsorg og nærhet for pasietens del. Pasienten blir en av mange. En av mange, hvor tiden og nivået av omsorg avhenger av hvor mange andre pasienter eller brukere pleieren har i tillegg til deg. På løpende bånd. Noen ganger føles det sånn. Litt fabrikkaktig og upersonlig.

Ikke bare har flere årsverk gitt økonomisk gevinst for Bergan Sykehjem, men både arbeidsmijø og faglig kvalitet har fått et betydelig løft - noe som igjen fører med seg godt rykte og lettere rekruttering. I tillegg, som en bonus, har også flere av de ansatte med små stillingsbrøker fått større stillinger. Sykehjemmet håper at kommunestyret vil gjøre endringen permanent. Når man leser rapporten og hører om eraringene og resultatene dette prosjektet har ført til, både for den ansatte og for pasienten, er det vanskelig for meg å tro at kommunestyret ikke kan føre ordningen videre. Jeg håper, av hele mitt hjerte, at dette ene Sykehjemmet i Kristiansunds handlinger og enestående resultater gir ringvirkninger - og at flere kommuner følger etter.

torsdag 7. april 2011

DAGENS!

Bildet er tatt fra gårsdagens artikkel i Dagbladet
















http://www.dagbladet.no/2011/04/06/nyheter/innenriks/arbeid/arbeidsliv/16098078/

Ja, det må jeg virkelig si. Dette MÅ jo bare være den beste uttalelsen på lange tider, eller kanskje noensinne?

Spekter-direktøren Anne-Kari Brattens uttalelser på Dagsrevyen i går provoserte mange rundt om i Norges land, og det er jo ikke vanskelig å forstå. Spesielt ikke hvis man er en av dem som i følge Bratten bruker litt for mye tid på cafè og SATS og for lite tid på jobben. I forhold til sykepleierenes vilje til å jobbe mer, sier hun: "Det er en tendens nå til at folk prioriterer fritid framfor arbeidstid. Jeg synes alle, kanskje særlig sykepleiere, må opp-prioritere verdien av arbeid. Skal vi få nok arbeidskraft i denne sektoren når eldrebølgen kommer så må folk jobbe mer. De må forstå at de må delta på denne dugnaden. Da kan hverken sykepleiere eller andre bruke tiden de kunne stilt til rådighet for arbeidslivet på å sitte på cafè eller gå på SATS, da må vi delta i arbeidslivet."

Det er helt fantastisk! Anne-Kari Bratten, du har tydeligvis ikke lest leksa di. Ut i fra ansiktsfargen din og din konsekvensanalytiske evne å dømme, vil jeg tro at du ikke har satt foten nok utenfor døra til kontoret ditt til at du kunne ha noen som helst kunnskap om hva som faktisk foregår i verden, og langt mindre hva som foregår i Helseforetakene annet enn tall og rutetabeller. Når jeg tenker på at du faktisk representerer arbeidsgiversiden i Helseforetakene i Norge, vet jeg ikke om jeg skal grine eller le - og jeg håper virkelig at du snakker uten flertallet i ryggen når du kommer med denne uttalelsen på riksdekkende fjernsyn. En så stor og skruppelløs provokasjon vet jeg ikke om jeg bør ta alvorlig - er det egentlig en forsinket aprilspøk som har gått litt langt? Dette synes jeg sier mye om hvilke utfordringer vi i helsevesenet samlet står ovenfor som yrkesgruppe, og det sier enda mer om hvor usynlig og selvfølgelig den jobben som sykepleiere og øvrig helsepersonell gjør egentlig anses for å være. Og hvem vil vel bli tatt som en selvfølge? På hvilket grunnlag kan du forsvare de uttalelsene du kommer med? Og hvordan vet du at sykepleieren sitter på cafè eller trener på SATS når de heller kunne brukt fritiden på jobben? Såvidt jeg vet finnes du ikke på min venneliste på Facebook, og har derfor ikke oversikten over mine statusoppdateringer slik at du kan vite hva og hvorfor jeg ikke er på jobben? Er det ikke også et kjent fenomen at hver enkelts fritid kan disponeres etter eget ønske? Det er jo ikke akkurat sånn heller, at det ikke er jeg som har pendlet i 3 år for å ta en høyskoleutdanning som jeg nå sitter igjen med over 200 000 i studielån etter, og at ikke jeg har jobbet hardt under studiene for å bli den beste sykepleieren jeg kunne bli. Jeg kan ikke erindre at Helseforetakene stod der underveis og heiet meg fram, og jeg kan heller ikke huske at foretakene noensinne har betalt noen avdrag på studielånet mitt eller betalt for julebordet, arbeidsskoa mine eller parkeringen min? Vi jobber helligdager, helger, kvelder og netter som den største selvfølgelighet - menneskers behov for omsorg og behandling under sykdom er ikke et styrt behov og finnes alltid der. Vi kan ikke si nei til flere pasienter, selv om vi allerede har mer enn nok - alle mennesker har rett til god og riktig behandling, selvfølgelig. Men hvor er helsepersonellets rettigheter og hvem passer på at de blir overholdt? Det finnes vel knapt en yrkesgruppe som fortjener mer ros eller annerkjennelse enn helsepersonellet. Det finnes vel knapt en yrkesgruppe som jobber så hardt og under et så stort press som legen, sykepleieren og hjelpepleieren uten å hverken få eller forlange noe særlig tilbake for det. I en årrekke nå har det vært en kjent sak at sykepleiere kjemper for større stillinger, men blir utkonkurrert av det evige budsjettjaget - og den som er så heldig å ha en fast 100% stilling i mange tilfeller bare kan glemme å få ekstravakter, da dette utløser overtid og koster mer enn de fleste arbeidsgivere er villige til å betale. Derfor brukes også sykepleiere fra byråer i disse tilfellene, framfor faste og kjente sykepleiere.

Anne-Kari Bratten, jeg HÅPER det er en større tendens nå for tiden til at sykepleieren velger å gå på cafè og SATS i stedet for å bruke fritiden sin på jobben - hvor pasient- og brukergruppen øker drastisk i andel, ikke bare på grunn av eldrebølgen men også mye på grunn av alle innsparinger, nedskjæringer og sammenslåinger som Helseforetakene gjør rundt om i Norges land. Andelen av pasienter øker, mens andelen av hjelpere og faktiske sengeplasser fortsatt er like mange. Det må være helt tilfeldig at det ikke har skjedd en større skandale enda. Hendelsen på AHUS i kjølvannet av nedleggelsen av Aker for en stund tilbake, hvor en pasient nesten mistet livet liggende i korridoren på grunn av mangleden utstyr og plass - er et eksempel. Det gikk bra med pasienten, og direktøren på AHUS påsto fremdeles at situasjonen var forsvarlig, mens pasienter og personells side av saken speilet noe annet. Hjelp deg selv, før du hjelper andre - får du beskjed om av flyvertinnen når flyet tar av, og du får beskjed om å ta på egen oksygenmaske først, for så å hjelpe sidemannen. Og det er jo selvfølgelig, det. Hvordan skal du behandle og yte god helsehjelp til pasienten hvis ikke du har ressurser til det? Hvis Helseforetakene ville fokusert like mye på Personellbesparende tiltak som de gjør på Budsjettbesparende tiltak, ville kanskje også sykepleieren hatt større kapasitet både i form av overskudd og ønske om å jobbe mer. Men når det blir fler og fler av de dagene der du kommer hjem fra jobben med en følelse av å ikke strekke til, og kaoset i hodet gjør sitt for å redusere livskvaliteten du faktisk har når du kommer hjem fra arbeid - virker ikke dette direkte motiverende for å jobbe mer, vel? Du skal ikke lengre bare behandle pasienten på best mulig måte, du skal også tenke ut billigst måte å gjøre dette på. Flere og flere arbeidsoppgaver, men ingen frigjort tid til å gjøre dem og ingen lønnsforhøyelse. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. Hva med å gjøre utdanning og yrke litt mer attraktivt? I et tidligere innlegg skrev jeg om Bergan sykehjem i Kristiansund som innså at de måtte øke bemanningen for å kunne forvente bedret situasjon over tid - og gjorde noe med det. De har bevist at de har spart inn penger på å sette inn flere pleiere, og resultatet er ikke bare overskudd - men også fornøyde pasienter og pleiere. Det er jo egentlig så såre enkelt, men det betyr større utgifter NÅ - og det har vi jo alle forstått at ikke er aktuelt.

Du må forstå, Ann-Kari Bratten, at når eldrebølgen kommer - ja, for den er allerede i gang og vil fortsette å komme - da trenger vi mer arbeidskraft. Men det fungerer ikke sånn, at du kan bruke og bruke den samme mengden arbeidskraft til flere og flere arbeidsoppgaver i denne såkalte dugnaden din uten at dette skal få konsekvenser. Er det helsepersonellets ansvar alene å arbeide i denne dugnaden for å ivareta den voksende pasientgruppen? Nå brennes og slites mye av den gode arbeidskraften dere har idag ut, og fokuset på å ta vare på kommer i bakgrunnen. Kan du ikke se at det er dere som feiler? Hvis dere bare kunne åpnet øynene. Åpne øynene og se at det i større grad faktisk er dere som burde sette i gang en dugnad for å snu situasjonen, i stedet for å hele tiden snu på papirer og bruke tid på å tenke ut hvordan og hva sykepleieren og hjelpepleieren kan gjøre bedre, billigere eller mer av her og nå. Hvordan skal sykepleieren opp-prioritere verdien av arbeid, hvis arbeidet i voksende grad er en påkjenning og betyr mindre tid til familie og hjem? Hvem vil vel opp-prioritere noe som ikke lengre er så attraktivt? Helsenorge trenger uten tvil en kraftig renovering, og det må skje snart. Jeg beklager å måtte skuffe deg, men som med de fleste store renoveringer - hvis man har kvalitet og varighet i minne - så koster dette penger her og nå, men vil sikre kvalitet og innsparing over tid. Lettvindte og kortsiktige løsninger holder ikke. Er det virkelig så vanskelig å innse?

Jeg foreslår at du tar deg en uke eller to på stranda, et par timer på SATS og kanskje også på cafè - så er du helt sikkert hjertelig velkommen til å prøve deg ut på gulvet som helsearbeider over en periode for å utvide horisonten litt. Tror det ville gjort deg godt. Og kanskje ville du nok bitt i deg dine utrolig provoserende og sneversynte ord til slutt?