Krig, fred, politikk og sånn

Når Spekter-leder Anne Kari Bratten på direktesendt TV sa at sykepleieren måtte bruke mindre tid på Spenst og på café og mer tid på jobben - fikk hun med rette hard motbør fra hele landets hardtarbeidende sykepleiere, også meg. 

Litt av den samme irritasjonen kjenner jeg nå som LO-leder Roar Flåthen går ut i media med
forslag om å legge inn flere helger i sykepleierens turnus for å redusere uønsket deltid,
og får støtte fra Stoltenberg. Ja, det provoserer meg helt ut i fingertuppene!

Turnusen min består i utgangspunktet av over 50% ugunstig arbeidstid (kveld- & helgejobbing + helligdager), og ikke en eneste celle i kroppen min kunne noensinne tenke seg å jobbe mer helg.

Slik som jeg ser det, vil mer helgejobbing også i værste fall kunne føre til
større økonomiske kostnader - i form av økt sykefravær og mistrivsel på jobb. 

Det er nesten så ille, synes jeg, at det blir litt komisk. 

Det føles komisk at alle forslag om problemløsning som kommer fra høyere hold, handler om at sykepleieren må gi mer og samtidig nøye seg med mindre - budsjettkutt og innsparinger betyr blant annet økt arbeidsbelastning på den enkelte. Det er ingen nyhet.

Hvor lenge skal sykepleieren forventes å gi, uten å få noe tilbake?
Og hvor passer det store behovet for rekruttering inn i tankegangen som LO- og Spekter fører?
Hva er det med enda mer helgejobbing de tror appellerer til sykepleierne og de kommende studentene?

Når alle fakta ligger på bordet, og vi vet at eldrebølgen kommer
- ja, da ville man jo tenke at det kanskje kunne være fornuftig å ta vare på
og legge forholdene tilrette for arbeidskraften som skal bemanne sykehus og sykehjem også i framtiden?
I stedet sitter jeg igjen med inntrykk av at de sykepleiere, leger og helsearbeidere som finnes - de skal brukes for alt det er verdt. Og hvis det stemmer... da er det bare en kortvarig løsning.
En veldig kortvarig en.

Det er tvert i mot trekk som økt grunnbemanning som på sikt ville være gunstig - både i forhold til rekruttering, og i forhold å ta vare på pasientene og de helsearbeiderne vi allerede har. 

Jeg har tidligere skrevet om Bergan Sykehjem i Kristiansund, som har spart millioner på akkurat det. Ved å øke bemanningen reduserte de sykefraværet og kostnadene det førte med seg for innleie av ekstravakter og overtid - samtidig som at både pasienter og pleiere opplevde økt trivsel og økt kvalitet på pleien. 

Men det er tydeligvis noe med konseptet økt grunnbemanning som får de store gutta til å skjelve i buksa, for dette får vi aldri høre noe om. Økt grunnbemanning betyr at pengesekken må åpnes, 

og det kan vi jo ikke ha noe av! Det som er så trist med det er, som Bergan Sykehjem har bevist, 

at pengene som må brukes på å øke bemanningen her og nå - spares inn på sikt, 

og at en investering i helsenorge idag ville gitt avkastning "i morgen".

Så får vi se da.. hvor langt det skal gå, før noen bretter opp erma og hever stemmen - 

og jobber for å gjøre helsenorge så bra som det faktisk kan være. 

Om yrkesstolthet

Leste et intervju med NSFs leder Lisbeth Normann i Sykepleien nr 4, hvor hun uttaler at; "Jeg var så stolt over sykepleiernålen min. Jeg tror vi bør ha mer av sånt." Videre står det at hvis forbundslederen fikk sine drømmer oppfylt, ville det være rift om å bli sykepleier. Jeg er så hjertens enig med Normann. Yrkesstolthet og arbeidsglede går hånd i hånd, og opprettholdelse av disse burde stått høyere på dagsorden. For hvem syns vel en utdannelse er attraktiv uten?

Umiddelbart når jeg leser dette intervjuet, tenker jeg tilbake på mine dager som nyutdannet sykepleier. Sommerfugler i magen, full av forventninger og forhåpninger. Og stolt. Veldig stolt. Etter tre år på Høyskolen i Molde følte jeg meg stolt og veldig glad over tittelen jeg hadde tilegnet meg. Jeg husker veldig godt den gode følelsen jeg hadde når jeg ble spurt om hva jeg gjorde på - og med hevet hode kunne svare: Jeg er sykepleier. Jeg er sykepleier! Misforstå meg rett. Det kan jeg jo også svare idag. Jeg er fortsatt sykepleier. Men ikke med denne samme pirrende, gode følelsen av stolthet. Og det synes jeg er så ufattelig trist, spesielt når jeg vet at flere av mine kollegaer føler det samme.

Så hva har skjedd? Hva er det som gjør at jeg føler det sånn, at yrkesstoltheten har bleknet? Jeg prøver å finne tilbake til faktorene som gjorde at jeg i utgangspunktet valgte å ta den treårige bachelorutdanningen i Sykepleie. Jeg elsker å jobbe med og rundt mennesker. Jeg ville tilegne meg kunnskap og erfaringer som gjorde meg egnet til å kunne hjelpe andre mennesker, til å kunne inneha en lindrende og behandlende rolle med helsemessig gevinst, både i forhold til det mellommenneskelige aspekt og det rent kliniske, faglige. Det jeg skulle jobbe for ville gjøre en forskjell. En forskjell for hvordan resten av dagen til den triste pasienten som hadde mistet motet skulle bli. En forskjell for hvordan såret til en pasient skulle gro. En forskjell i rehabiliteringsfasen til en slagpasient. Kunne det finnes en annen jobb med en større mening? Jeg var sikker på at sykepleieryrket ville gi meg arbeidsglede i form av å føle at du gjør en forskjell. Dette var et yrke jeg kunne bli gammel i.

Jeg har hatt mange dager siden jeg ble ferdig utdannet for snart 2 1/2 år siden hvor jeg har følt at jeg har gjort en forskjell. Dager hvor jeg har kommet hjem og faktisk har følt meg heldig for det jeg fikk oppleve og bety for noen den dagen. Spesielt et tilfelle har betydd mye for meg, og jeg tenker fortsatt mye på det. Jeg har tatt vare på et brev som en pasient har skrevet til meg;

"Hei Maria. Når jeg reiser hjemmefra idag, så vet jeg ikke om jeg kommer til å treffe deg. Derfor skriver jeg noen ord til deg. Det er "takket" være deg at jeg er i så god form. Du tok tak i meg fra første stund. Din utrolige evne og "aura" til å formidle alvoret i både trening og avslapning, har nå ført til at jeg begynte å kjøre bil for noen dager siden og skal begynne på 50% jobb på mandag 9 november. Jeg husker godt håndtrykkene dine og ditt utrolige gode smil. Jeg vil takke deg for hva du har betydd for meg. Jeg ønsker deg alt godt videre i livet og håper at denne lille oppmerksomheten kan bidra til det."

Jeg husker denne dagen så utrolig godt, hvor jeg hadde kommet på kveldsvakt og ble kalt ut til resepsjonen fordi noen spurte etter meg. Der stod en pasient jeg hadde fulgt i startfasen av behandling og rehabilitering etter hjerneslag. Han hadde kjørt bil fra Oslo, og gikk uten støtte. Han kom med blomster og kort til meg. Dette kortet, som jeg har tatt vare på og som jeg fortsatt tar fram når jeg "går meg vill" og mister motet etter tunge dager. Inntrykket dette gjorde på meg, og følelsen jeg fortsatt får når jeg leser ordene han skrev - det er akkurat derfor jeg ble sykepleier. Det er denne rollen, denne identiteten jeg som sykepleier vil ha i forhold til mine pasienter. Det er denne følelsen jeg så sårt savner, og ønsker at jeg og mine kollegaer skal få oppleve oftere. Det er dette som er sykepleie for meg.

Men nå er det dessverre blitt mindre av de dagene, og følelsen av å ikke strekke til gjør at følelsen av yrkesstolthet og arbeidsglede noen dager er forsvinnende liten. Jeg går oftere hjem fra jobb og føler at jeg kunne gjort så mye bedre hvis jeg bare hadde muligheten, tiden, ressursene. Jeg syns det er så inderlig urettferdig og fryktelig trist at kvaliteten på arbeidet jeg gjør, og hjelpen pasienten skal få av meg - direkte og indirekte skal bestemmes av ressurser, og at ressursene skal kuttes fordi pengene ikke strekker til. Er det riktig at økonomiske anliggender skal trone på toppen, mens fag, kvalitet, arbeidsglede og yrkesstolthet kommer i andre rekke? Spesielt frustrert blir jeg når Anne-Kari Bratten kaller det hele for en dugnad, og ber sykepleiere om å trå til i arbeidslivet og jobbe mer. Dugnad? Vi er ikke et nabolag som skal bygge en fotballbinge som barna skal kunne leke i. Vi er helsearbeidere som på egenhånd har tatt en utdannelse, og som nå jobber i et krevende og utfordrende yrke i forhold til pasienters liv og helse. Og når ressursene blir knappere og følelsen av betydningsfullhet blekner - hvem blir vel motiverte til å jobbe mer? Hva er sykepleierens identitet på vei mot å bli? Vi som løper rundt i slitte "pysjer" for å rekke over listen med pasienter som alle har behov som skal dekkes, men hvor vi tidvis har så knappe ressurser at vi er blitt nødt til å prioritere hva vi kan gjøre og ikke. Det er ikke sikkert pasienten får stelle seg før frokost. Kanskje får pasienten antibiotikainfusjonen en time for sent. Kanskje må pasienten gjøre sitt fornødne på et bekken i sengen inne på en tremannsstue, selv om han eller hun hadde hatt mulighet til å komme seg inn på tolaettet med god hjelp - hvis det fantes tid. Jeg har faktisk selv vært nødt til å si til en pasient, og jeg vet jeg ikke er alene om det, at; beklager, men det er ikke sikkert vi har tid eller rekker å hjelpe deg inn på tolaettet med det samme du ringer på - da må du nesten la det gå i bleien, så skal vi skifte den. Ord jeg håpet og trodde ikke ville komme fra min munn.

Selvfølgelig vet jeg at arbeidsmengde og press varierer fra arbeidsplass til arbeidsplass. Mange dager ville også vært bedre hvis pasientbelegget hadde vært anderledes og to stykker ikke hadde ringt inn syk om morgenen. Men alt ligger ikke på tilfeldigheter. Jeg mener fortsatt det er mye som kan gjøres, både i forhold til forbedringer og forebygging i helsevesenet. For utfordringene og behovet for helsehjelp blir ikke mindre med årene, det vet vi jo med sikkerhet. Så hvilke forslag til tiltak florerer i administrasjon og ledelse? Hva er løsningen? Unntatt dugnad, selvfølgelig?

Pasienter på samlebånd

Leste en kronikk på dagbladets nettsider i dag hvor overskriften lød "Lær av bilindustrien".  Uttrykket pasienter på samlebånd har blitt og blir brukt hyppigere og hyppigere i forhold til diskusjoner og kritikk omkring helsepolitiske spørsmål og utviklingen i Helsenorge - og nå settes det spørsmålstegn rundt hvorvidt vi faktisk må begynne å tenke mer i de baner. Jeg har allerede startet.

Flere ganger når jeg har tatt i mot nye pasienter på sengeposten, har jeg sett at sykepleiere i akuttmottaket nå måler temperatur i pasientens panne. Siden jeg er kritisk til enhver annen temperaturmåling enn den gode gamle rektale, og nekter å bruke hverken mål under arm eller i øre - spurte jeg legen hvordan de målte pannetemperatur. Han svarte at de bruker en slags scanner som scanner pulsåren i pannen (se for deg scanningssystemet i butikken) og at denne scanneren pep når den hadde fanget opp temperturen inne i åren til pasienten. Fantastisk!

Videre er jeg god på å skape bilder i hodet, og jeg så med det samme for meg forskjellige sykepleiere med forskjellige scannere for forskjellige målinger (eks tempertur, blærescan, scanning for arterielt blodtrykk), sitte inne i hver sine båser i mottaket foran et stort samlebånd hvor pasientene kom flytende forbi. I starten av båndet var en automat hvor man kunne velge aktuelle scanninger og målinger for hver enkelt pasient. Der stor legen sammen med pasienten, og prentet inn ID-nummer og aktuelle målinger i forhold til hva som var problemstillingen for akkurat denne pasienten. Pasienten la seg ned på båndet.

Etterhvert som pasientene fløt forbi kunne sykepleieren sveipe scanneren raskt over pasientens ID-brikke, og utføre de målingene på hver enkelt stasjon som legen hadde rekvirert ved automaten i starten av båndet. Og vips, resultatet av scanningen gikk direkte inn i et dokumentasjonssystem som gjorde en rask konkludering, innleggelse eller ikke, og samlebåndet fraktet pasientene videre til de avdelingene som systemet kalkulerte ut var mest relevant for den enkelte. Hvis det ble konkludert med at pasienten ikke skulle innlegges, ble pasienten fraktet til garderoben i ankomsthallen - hvor han eller hun kunne kle på seg og dra hjem. I situasjoner hvor pasienter ble sendt videre til sengeposten, kunne sykepleieren som tok i mot ham eller henne, i dette tilfellet jeg, igjen kjøre en scanner over pasientens ID-brikke og opp kom et skjema på dataskjermen som viste meg hvorvidt pasienten f.eks. var hypovolemisk og trengte væske, om pasienten måtte kateteriseres på grunn av urinretensjon, trengte febernedsettende på grunn av høy temperatur eller hva pasienten måtte observeres videre i forhold til - uten å faktisk måtte gjøre noen målinger selv. Ganske fantastisk eller hva?

"Flere årsverk ga lavere lønnsutgifter"

I Sykepleien nr 4 som jeg fisket ut av postkassen i slutten av mars, finnes en tosiders artikkel på side 36-37 om en av mine hjertesaker - Bergan Sykehjem. Ikke noe fiksfakseri, ingen skjulte hemmeligheter og egentlig ikke heller noen ny og ukjent oppdagelse. Egentlig er jo løsningen såre enkel og logisk for de fleste av oss. Men handling. Faktisk handling. Og det er jo faktisk handling som må til for å kunne forvente resultater, men dessverre handling det skorter på i så altfor mange situasjoner. Det holder ikke med bare snakk. Mange ressurser blir brukt til snakk. Snakk, diskusjoner, drøftning og såkalt problemløsning. Administrasjoner landet over, ikke bare i Helseforetakene, vokser av grupper underlagt forskjellige temaer og forhold. Mange årsverk brukes til å sette sammen grupper for å "løse problemer" i hver sine kategorier, men resultatet er beklageligvis ofte bare en sluttrapport eller konklusjon - uten at det handles. Endelig handler noen, og greier igjennom disse handlingene å få beviset virkeliggjort og ned på papir. Flere årsverk gir lavere lønnsutgifter. Hvorfor er det så vanskelig å forstå? Hvorfor er det så lett å bruke penger på flere årsverk i den allerede voksende administrasjonen når de egentlige årsverkene så sårt trengs og skrikes etter på gulvet? Selv om Bergan Sykehjem fikk 800 000 kr av bystyret for 3,2 nye årsverk, økte ikke lønnsutgiftene. Sykehjemmet sparte over en million kroner fordi det ble mindre sykefravær, vikarbruk og overtidsjobbing. Følgelig vil jeg også tro at dette tiltaket over tid også kunne kuttet ned utgiftene i administrasjonsposten - da problemene blir mindre og prosessene med problemløsning ikke "trengs" i like stor grad som tidligere.

"Nærværet til de ansatte er den egentlige årsaken til profitten her," sier enhetsleder ved Bergan Sykehjem, Anni Jensen. Nærværet. Det er akkurat det vi dessverre får mindre og mindre av rundt om i Helsenorges forskjellige foretak. Avstanden fra leder til arbeidstaker blir større. Lokale sykehus legges ned og slås sammen for å driftes fra èn større og felles enhet for regionen. Nærværet forsvinner, for pleierens del fordi hun eller han blir en mindre synlig brikke i et større puslespill. Flere arbeidsoppgaver gir mindre tid til hver enkelt pasient, dermed forsvinner også en viktig del av omsorg og nærhet for pasietens del. Pasienten blir en av mange. En av mange, hvor tiden og nivået av omsorg avhenger av hvor mange andre pasienter eller brukere pleieren har i tillegg til deg. På løpende bånd. Noen ganger føles det sånn. Litt fabrikkaktig og upersonlig.

Ikke bare har flere årsverk gitt økonomisk gevinst for Bergan Sykehjem, men både arbeidsmijø og faglig kvalitet har fått et betydelig løft - noe som igjen fører med seg godt rykte og lettere rekruttering. I tillegg, som en bonus, har også flere av de ansatte med små stillingsbrøker fått større stillinger. Sykehjemmet håper at kommunestyret vil gjøre endringen permanent. Når man leser rapporten og hører om eraringene og resultatene dette prosjektet har ført til, både for den ansatte og for pasienten, er det vanskelig for meg å tro at kommunestyret ikke kan føre ordningen videre. Jeg håper, av hele mitt hjerte, at dette ene Sykehjemmet i Kristiansunds handlinger og enestående resultater gir ringvirkninger - og at flere kommuner følger etter.

DAGENS!

Bildet er tatt fra gårsdagens artikkel i Dagbladet

http://www.dagbladet.no/2011/04/06/nyheter/innenriks/arbeid/arbeidsliv/16098078/

Ja, det må jeg virkelig si. Dette MÅ jo bare være den beste uttalelsen på lange tider, eller kanskje noensinne?

Spekter-direktøren Anne-Kari Brattens uttalelser på Dagsrevyen i går provoserte mange rundt om i Norges land, og det er jo ikke vanskelig å forstå. Spesielt ikke hvis man er en av dem som i følge Bratten bruker litt for mye tid på cafè og SATS og for lite tid på jobben. I forhold til sykepleierenes vilje til å jobbe mer, sier hun: "Det er en tendens nå til at folk prioriterer fritid framfor arbeidstid. Jeg synes alle, kanskje særlig sykepleiere, må opp-prioritere verdien av arbeid. Skal vi få nok arbeidskraft i denne sektoren når eldrebølgen kommer så må folk jobbe mer. De må forstå at de må delta på denne dugnaden. Da kan hverken sykepleiere eller andre bruke tiden de kunne stilt til rådighet for arbeidslivet på å sitte på cafè eller gå på SATS, da må vi delta i arbeidslivet."

Det er helt fantastisk! Anne-Kari Bratten, du har tydeligvis ikke lest leksa di. Ut i fra ansiktsfargen din og din konsekvensanalytiske evne å dømme, vil jeg tro at du ikke har satt foten nok utenfor døra til kontoret ditt til at du kunne ha noen som helst kunnskap om hva som faktisk foregår i verden, og langt mindre hva som foregår i Helseforetakene annet enn tall og rutetabeller. Når jeg tenker på at du faktisk representerer arbeidsgiversiden i Helseforetakene i Norge, vet jeg ikke om jeg skal grine eller le - og jeg håper virkelig at du snakker uten flertallet i ryggen når du kommer med denne uttalelsen på riksdekkende fjernsyn. En så stor og skruppelløs provokasjon vet jeg ikke om jeg bør ta alvorlig - er det egentlig en forsinket aprilspøk som har gått litt langt? Dette synes jeg sier mye om hvilke utfordringer vi i helsevesenet samlet står ovenfor som yrkesgruppe, og det sier enda mer om hvor usynlig og selvfølgelig den jobben som sykepleiere og øvrig helsepersonell gjør egentlig anses for å være. Og hvem vil vel bli tatt som en selvfølge? På hvilket grunnlag kan du forsvare de uttalelsene du kommer med? Og hvordan vet du at sykepleieren sitter på cafè eller trener på SATS når de heller kunne brukt fritiden på jobben? Såvidt jeg vet finnes du ikke på min venneliste på Facebook, og har derfor ikke oversikten over mine statusoppdateringer slik at du kan vite hva og hvorfor jeg ikke er på jobben? Er det ikke også et kjent fenomen at hver enkelts fritid kan disponeres etter eget ønske? Det er jo ikke akkurat sånn heller, at det ikke er jeg som har pendlet i 3 år for å ta en høyskoleutdanning som jeg nå sitter igjen med over 200 000 i studielån etter, og at ikke jeg har jobbet hardt under studiene for å bli den beste sykepleieren jeg kunne bli. Jeg kan ikke erindre at Helseforetakene stod der underveis og heiet meg fram, og jeg kan heller ikke huske at foretakene noensinne har betalt noen avdrag på studielånet mitt eller betalt for julebordet, arbeidsskoa mine eller parkeringen min? Vi jobber helligdager, helger, kvelder og netter som den største selvfølgelighet - menneskers behov for omsorg og behandling under sykdom er ikke et styrt behov og finnes alltid der. Vi kan ikke si nei til flere pasienter, selv om vi allerede har mer enn nok - alle mennesker har rett til god og riktig behandling, selvfølgelig. Men hvor er helsepersonellets rettigheter og hvem passer på at de blir overholdt? Det finnes vel knapt en yrkesgruppe som fortjener mer ros eller annerkjennelse enn helsepersonellet. Det finnes vel knapt en yrkesgruppe som jobber så hardt og under et så stort press som legen, sykepleieren og hjelpepleieren uten å hverken få eller forlange noe særlig tilbake for det. I en årrekke nå har det vært en kjent sak at sykepleiere kjemper for større stillinger, men blir utkonkurrert av det evige budsjettjaget - og den som er så heldig å ha en fast 100% stilling i mange tilfeller bare kan glemme å få ekstravakter, da dette utløser overtid og koster mer enn de fleste arbeidsgivere er villige til å betale. Derfor brukes også sykepleiere fra byråer i disse tilfellene, framfor faste og kjente sykepleiere.

Anne-Kari Bratten, jeg HÅPER det er en større tendens nå for tiden til at sykepleieren velger å gå på cafè og SATS i stedet for å bruke fritiden sin på jobben - hvor pasient- og brukergruppen øker drastisk i andel, ikke bare på grunn av eldrebølgen men også mye på grunn av alle innsparinger, nedskjæringer og sammenslåinger som Helseforetakene gjør rundt om i Norges land. Andelen av pasienter øker, mens andelen av hjelpere og faktiske sengeplasser fortsatt er like mange. Det må være helt tilfeldig at det ikke har skjedd en større skandale enda. Hendelsen på AHUS i kjølvannet av nedleggelsen av Aker for en stund tilbake, hvor en pasient nesten mistet livet liggende i korridoren på grunn av mangleden utstyr og plass - er et eksempel. Det gikk bra med pasienten, og direktøren på AHUS påsto fremdeles at situasjonen var forsvarlig, mens pasienter og personells side av saken speilet noe annet. Hjelp deg selv, før du hjelper andre - får du beskjed om av flyvertinnen når flyet tar av, og du får beskjed om å ta på egen oksygenmaske først, for så å hjelpe sidemannen. Og det er jo selvfølgelig, det. Hvordan skal du behandle og yte god helsehjelp til pasienten hvis ikke du har ressurser til det? Hvis Helseforetakene ville fokusert like mye på Personellbesparende tiltak som de gjør på Budsjettbesparende tiltak, ville kanskje også sykepleieren hatt større kapasitet både i form av overskudd og ønske om å jobbe mer. Men når det blir fler og fler av de dagene der du kommer hjem fra jobben med en følelse av å ikke strekke til, og kaoset i hodet gjør sitt for å redusere livskvaliteten du faktisk har når du kommer hjem fra arbeid - virker ikke dette direkte motiverende for å jobbe mer, vel? Du skal ikke lengre bare behandle pasienten på best mulig måte, du skal også tenke ut billigst måte å gjøre dette på. Flere og flere arbeidsoppgaver, men ingen frigjort tid til å gjøre dem og ingen lønnsforhøyelse. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. Hva med å gjøre utdanning og yrke litt mer attraktivt? I et tidligere innlegg skrev jeg om Bergan sykehjem i Kristiansund som innså at de måtte øke bemanningen for å kunne forvente bedret situasjon over tid - og gjorde noe med det. De har bevist at de har spart inn penger på å sette inn flere pleiere, og resultatet er ikke bare overskudd - men også fornøyde pasienter og pleiere. Det er jo egentlig så såre enkelt, men det betyr større utgifter NÅ - og det har vi jo alle forstått at ikke er aktuelt.

Du må forstå, Ann-Kari Bratten, at når eldrebølgen kommer - ja, for den er allerede i gang og vil fortsette å komme - da trenger vi mer arbeidskraft. Men det fungerer ikke sånn, at du kan bruke og bruke den samme mengden arbeidskraft til flere og flere arbeidsoppgaver i denne såkalte dugnaden din uten at dette skal få konsekvenser. Er det helsepersonellets ansvar alene å arbeide i denne dugnaden for å ivareta den voksende pasientgruppen? Nå brennes og slites mye av den gode arbeidskraften dere har idag ut, og fokuset på å ta vare på kommer i bakgrunnen. Kan du ikke se at det er dere som feiler? Hvis dere bare kunne åpnet øynene. Åpne øynene og se at det i større grad faktisk er dere som burde sette i gang en dugnad for å snu situasjonen, i stedet for å hele tiden snu på papirer og bruke tid på å tenke ut hvordan og hva sykepleieren og hjelpepleieren kan gjøre bedre, billigere eller mer av her og nå. Hvordan skal sykepleieren opp-prioritere verdien av arbeid, hvis arbeidet i voksende grad er en påkjenning og betyr mindre tid til familie og hjem? Hvem vil vel opp-prioritere noe som ikke lengre er så attraktivt? Helsenorge trenger uten tvil en kraftig renovering, og det må skje snart. Jeg beklager å måtte skuffe deg, men som med de fleste store renoveringer - hvis man har kvalitet og varighet i minne - så koster dette penger her og nå, men vil sikre kvalitet og innsparing over tid. Lettvindte og kortsiktige løsninger holder ikke. Er det virkelig så vanskelig å innse?

Jeg foreslår at du tar deg en uke eller to på stranda, et par timer på SATS og kanskje også på cafè - så er du helt sikkert hjertelig velkommen til å prøve deg ut på gulvet som helsearbeider over en periode for å utvide horisonten litt. Tror det ville gjort deg godt. Og kanskje ville du nok bitt i deg dine utrolig provoserende og sneversynte ord til slutt?

Bergan Sykehjem - En solskinnshistorie til inspirasjon.

Bergan Sykehjem i Kristiansund

I mine tidligere innlegg har jeg såvidt nevnt sykefraværsprosjektet som er gjennomført ved Bergan Sykehjem i Kristiansund i 2009. Prosjektet er en solskinnshistorie, og har fortsatt og blitt utvidet ved hjelp av kommunal støtte i 2010.  Prosjektet i 2009 var et samarbeidsprosjekt mellom Kristiansund Kommune og NAV for å redusere sykefraværet ved korttidsavdelingen v/Bergan Syehjem. Prosjektet gikk ut på å øke bemanningen, for å se om dette faktisk kunne redusere kostnader. Jeg skriver et innlegg om dette prosjektet, fordi jeg mener at det fortjener oppmerksomet. Jeg skriver også et innlegg om prosjektet fordi jeg håper at det kan åpne noen øyne og gi noen ideèr. Og fordi det rett og slett er motiverende å lese at det faktisk går an!

Historien starter for alvor med at Bergan Sykehjem vinteren 2008/2009 opplevde at både arbeidspress, sykefravær og manglende rekruttering var større enn noen gang. Dette skapte et gjennomgående mismot blant de ansatte ved institusjonen. Virksomhetsleder Anni Jensen (som også er min mor), setter seg ned for å prøve å komme fram til en mulig utvei på de voksende utgifter og sykemeldinger ved sykehjemmet. En av de aller største utgiftspostene i budsjettet var innleie av vikarer,  som svært ofte utløste overtid og forskjøvet arbeidstid. Manglende fagkompetanse førte også til stort behov for ekstra innleie for å fristille og sikre tilstrekkelig sykepleierkompetanse. Når man leier inn en vikar for en ansatt som er sykemeldt, er det nesten som å ha to stykker ansatt i en stilling - er det ikke? Den faste ansatte får sykepenger og vikaren får betalt for å dekke opp stillingen til en annen i perioden han eller hun er borte. Utløser vikaren overtid, blir kostnaden som for 3 ansatte.

Så må man finne faktorene som faktisk gjør at den enkelte sykemelder seg. I rapporten beskrives det 6 faktorer som har hatt innvirkning på akkurat dette;

1. Redusert tilgang på helsepersonell,
2. Mer pleiekrevende pasienter, lav basisbemanning, 
3. Mer bruk av overtid og forskjøvet arbeidstid
4. Uønsket deltid 
5. Samlede belastninger. 

Dette er faktorer jeg tror mange vil kjenne igjen..

Gruppen kom fram til at de ville sette i gang tiltak for å rive de problemskapende faktorene med rota, og på den måten forhåpentligvis redusere sykemeldinger og innleie av vikarer. "Dette ble gjort ved at NAV i 2009 innvilget tilretteleggingstilskudd i form av økonomiske midler, slik at enheten kunne leie inn ekstra personell for å avlaste aktuelle arbeidstakere fra særlig utfordrende arbeidsoppgaver. Tiltaket ga umiddelbare resultater, i form av at tre arbeidstakere som hadde vært sykemeldt i lengre tid, - nå kom tilbake i jobb."
                                                                                 Fra rapport om sykefraværsprosjekt.

Prøveprosjektet var en realitet. Det var vellykket. Og det var starten på en solskinnshistorie. Det ble skrevet en prosjektrapport, og virksomhetslederen sørget for mediedekning - politikerne var nødt til å høre. Prosjektrapporten beviste, som de hadde trodd, at økt bemanning var lønnsomt - på flere måter. Sykefraværet gikk ned. Merutgiftene gikk ned. Ja, utgiftenen til vikarergikk så mye ned, at tiltaket kunne sies å være selvfinansiert.

I sin evaluering kunne de skilte med flere positive ringvirkninger;

• De fikk sykemeldte tilbake på jobb

• De fikk redusert sykefravær

• De fikk tilbake sårt tiltrengt fagpersonell med lang erfaring og stor kompetanse i stedet for å leie inn ufaglærte pleieassistenter

• Tiltaket avlastet også tildels hele avdelingen, da man kan si at grunnbemanningen økte noe i den perioden tiltaket varte
• Kvaliteten på tjenestene til pasientene økte
• Arbeidsmiljøet ble bedret
• Utgiftene til sykevikar, ekstrahjelp og overtid ble drastisk redusert
• De fikk redusert uønsket deltid i prosjektperioden ved å bruke den økte ressursen til å gi midlertidig økning i stillingsstørrelse

Nå fikk sykehjemmet kommunal støtte fra bystyret til å utvide prosjektet. Hvordan kunne de la være? Hver avdeling skulle øke bemannigen, og det hele skulle på nytt vurderes etter et års tid. Nå er det året snart gått, og Sykehjemmet har spart inn ca. en million kroner i 2010. På å øke bemanningen.

Jeg anbefaler alle å lese sykefraværsrapporten. Se også artikkel og video.

Bergan Sykehjem i Kristiansund

Russisk rullett?

Tusen takk for alle gode, positive tilbakemeldinger både på bloggen, på NSF sine sider på Facebook og på mail. Det er godt å høre fra medsøstre, leger og helsearbeidere som forstår og som deler mange av de samme tankene.

Jeg håper ikke at frustrasjonen min blir misoppfattet som mistrivsel. Jeg synes sykepleieyrket er fantastisk, og jeg har mange arbeidsdager som er gode - med god tid og kvalitet. Og jeg valgte det ikke for lønna. Det aller viktigste for meg er heller ikke lønnsøkninger. Det er satsing. Det er synlighet. Det er respekt, stolthet og takknemlighet. Heller samme lønn og flere stillinger, enn færre og høyere lønninger - grovt fortalt. Mer ansvar og oppgaver krever flere ressurser, slik at de handlinger vi utfører i vårt yrke er preget av å være veloverveide og faglig forsvarlige framfor tidspress og korttenkte løsninger med høy risiko for avvik. Og det er akkurat derfor frustrasjonene av og til kommer til overflaten, og det er akkurat derfor jeg mener ting må endre seg. Helse må flyttes opp på dagsorden. Opp forbi bevilgninger til underholdning og dekorasjoner til for eksempel kongelige besøk eller til nye, storslagne operahus. Hvordan har det seg at kommunene klager over elendig økonomi, og samtidig kan sette i gang med byggeprosjekter med antatt kostnad på 400-500 millioner kroner? Mange syke og hjelpetrengende eldre får avslag på sykehjemsplass fordi det ikke er nok senger. Jeg forstår rett og slett ikke hvordan regjeringen tør. Tør å la alt for få leger gå altfor lange, søvnløse vakter - og likevel ha ansvar for livsviktige og alvorlige beslutninger som angår mennesker liv og helse. Tør å la ventelistene vokse og vokse. Russisk rullett. Hvis det fortsetter, er bare et spørsmål om tid før det skjer store avvik, tragiske avvik. Og de har jo allerede skjedd.

"Stykkpris kan være farlig", skriver nettavisen i en reportasje hvor minst tre pasienter fikk forkortet livene sine etter juks ved sykehusene i Asker og Bærum. Jo flere pasienter sykehuset behandler, jo mer penger fra staten.. hvis du gjør jobben billigst mulig, jo mer penger har du spart. Hva skal man si til dette? Det hele er jo ikke en konkurranse om å sende flest mulig mennesker igjennom behandlingslinjen på billigst mulig måte og kortest mulig tid? Jeg kan ikke unngå å få litt inntrykk av at staten lager modeller tilpasset faktiske fabrikker, og at menneskets ve og vel kommer litt i bakgrunnen her? Tidvis kan det jo føles sånn. Det er helt tragisk at kostnader og budsjetter er blitt så viktige at det påvirker hverdagen til både pasienter og helsearbeidere. Fokuset skal vel være på trygghet og kvalitet, ikke innsparing og effektivitet?

For å hjelpe til med innsparing og effektivitet, er det populært å opprette grupper. Grupper som arbeider med administrasjon og ledelse. Masse penger blir "investert" for at disse gruppene skal jobbe med hvordan vi skal spare mer penger, effektivisere og gjøre ting anderledes. Samtidig blir avstanden mellom de ansatte som jobber på gulvet og ledelsen større og større. Hva om løsningen lå i å faktisk ansette flere mennesker på gulvet? Hva om flere mennesker på gulvet gjorde at man kunne unngå avvik og feil? Voksende administrasjon og mindre mennesker på gulvet minner meg om historien om mauren:

En annen historie, som også er litt morsom, er historien om rokonkurransen mellom Norge og Kina. På startstreken stod begge båtene klar til avgang, i Kinas båt 13 roere ved årene og en som ropte takten. I Norges båt to som rodde, en roper og 11 i en administrasjon som blant annet skulle vurdere framdriften underveis, vindretning og strøm i vannet osv. Når startskuddet gikk, tok det ikke lang tid før Kinas båt hadde utklasset Norges. Og ingen forstod hvorfor....

Det er flere hendelser som har gjort inntrykk på meg på forskjellige måter under praksis i forbindelse med utdannelsen. Jeg var for eksempel utplassert i hjemmesykepleien. Samhandlingsreformen var allerede i tankene til politikeren, og sykehusene sendte allerede ut pasienter tidligere enn før. Selvfølgelig. Det var jo ikke plass til alle. Dette resulterte i flere brukere i hjemmetjenesten. Mange flere brukere, med mer komplekse og tidkrevende behov. Men selv om antallet brukere vokste, ble det ikke opprettet flere stillinger. Og det er ikke i hjemmetjenesten som det er på sykehjem, med et visst antall sengeplasser. Det er ingen som sier: "Nei, beklager, du kan ikke få hjelp. Vi har ikke tilstrekkelig med ressurser." Jeg husker spesielt en dag hvor jeg kom hjem til en bruker kl. 12 for å hjelpe med morgenstell og frokost. Kl 12. Brukeren lå fremdeles i sengen når jeg kom. Hadde ikke fått frokost, ikke medisiner. Sannheten er at jeg rett og slett ikke hadde tid til å komme før. Samtidig var jeg student, så i teorien skulle jeg ikke telles med som arbeidskraft - hva hadde skjedd hvis ikke jeg hadde vært der? Jeg fikk vondt av hele hendelsen. Det er ingen unnskyldning som er god nok til å forsvare noe slikt. Det er i alle fall ingen unnskyldning som er god nok til å forsvare at det fortsatt ikke blir opprettet tilstrekkelig med stillinger på tross av slike hendelser. I pasientrettighetsloven §1-1. står det om formålet til loven; "Lovens formål er å bidra til å sikre befolkningen lik tilgang på helsehjelp av god kvalitet ved å gi pasienter rettigheter overfor helsetjenesten. Lovens bestemmelser skal bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og helsetjeneste og ivareta respekten for den enkelte pasients liv, integritet og menneskeverd."

Hva i den beskrevne situasjonen ovenfor var det som ivaretok respekten for pasientens liv, integritet og menneskeverd? Og hva gjør staten for å sørge for at behandlingen pasienter får ikke er basert på tilfeldigheter? For det er jo nesten det som i mange tilfeller er avgjørende. Tilfeldigheter. Hvis jeg skal sette det litt på spissen; Om du får frokost før eller etter kl 10 avhenger av antallet utskrevne pasienter i løpet av uka som har behov for kommunal bistand.....

Vær stolte av den fantastiske jobben dere gjør. Vi kan rett og slett ikke gjøre noe mer enn vårt beste med de midler vi har tilgjengelige. La det være opp til staten å gi oss den beste muligheten og det beste grunnlaget å jobbe ut i fra!

Om yrkesvalg og samfunnets prioriteringer

Etter en eksepsjonelt hard dag på jobben mandag, har jeg begynt å tenke litt. På velferdsstaten Norge. På prioriteringene regjeringen gjør i bevilgning av ressurser og penger. På innsatsen i forhold til rekruttering av helsepersonell i dette landet. For velferdsstaten Norge skal etter hva jeg har hørt være et av de beste landene å bli syk i. Du har rettigheter, får god hjelp. Blir tatt vare på av kvalifisert personell. Det er det ryktene sier. Likevel blir helseforetakene tvunget til å sentralisere og har så dårlig råd at jeg vil påstå at fokuset på budsjettet til tider setter kvaliteten på prøve.

Det er ingen hemmelighet at det nå bare blir mindre og mindre søkere til helseyrket, deriblant sykepleie. Hvorfor? Det er ingen overraskelse, spør du meg. Se bare denne annonsen fra VG. Jeg har gått tre år på høyskole etter videregående. Tatt opp 280 000 i studielån for å bli sykepleier. Hver tredje måned betaler jeg 4000 kr på studielånet mitt. I 20 år. Tre år med studier, pendling og praksis. I etterkant skulle man tro at man tar dette valget, tar denne utdannelsen - for å vinne noe. Hvorfor ville man vel ellers brukt tre år på en utdannelse som man i tillegg må bruke 20 år på å betale ned igjen? Så... hva har jeg vunnet?

Jeg jobber på sykehuset. Jeg jobber turnus. Helligdager, ferier, helger. Jeg jobber med menneskers helse. Jobber i et samarbeid med annet kvalifisert personell for at hver enkelt av våre pasienter skal få det heldigste av mulige utfall. Med fokus på helsemessig gevinst. Vi jobber for menneskers livskvalitet, om faktiske mål om å for eksempel komme tilbake i jobb. Om å kunne greie å gå på toalettet selv. Vi jobber mot et mål om å hjelpe våre pasienter tilbake i et mest mulig selvstendig liv. Vi har et ansvar, og jobber med visshet om at dette ansvaret - om at valgene vi tar og tiltakene vi setter til verk - kan gjøre en forskjell for hver enkelt pasients liv. Mens noen yrkesgrupper gir deg muligheten til å gå hjem til middag hver dag, og selvfølgeligheten om fri helligdager og helger - jobber helsearbeidere hver dag, døgnet rundt - på tross av helligdag og ferie. Helse kan ikke settes på vent, og behovet for helsehjelp har ingen sammenheng med ferier, helligdager eller tid på døgnet. Det er alltid like aktuelt. Det er en uhyre viktig og omfattende jobb, med masse ansvar. Er dette en verdsatt jobb?

I utgangspunktet er jeg veldig takknemlig for å kunne få gjøre jobben jeg gjør. For å kunne jobbe med mennesker på denne måten, for å kunne utgjøre en forskjell for dem. Jeg ville være betraktelig mer takknemlig hvis jeg faktisk følte at jeg hadde tid til å utføre den jobben jeg ønsker å gjøre. Man skal ikke behøve å gå hjem om dagene å føle at man ikke har strukket til. Men det hender. Oftere og oftere. Jeg utdannet meg ikke primært som sykepleier for å ligge våken om natta og lure på om det er noe jeg har oversett - fordi jeg hadde så altfor masse å gjøre. Illusjonene mine som student gikk ut på at jeg som ferdig utdannet ville ha privilegiet av å jobbe med og for mennesker mot helsemessig vinning og selvstendighet. Ønsket om å bruke dagen, tiden på arbeid til det beste for pasienten. Å kunne gå hjem om dagene med viten om at du har gjort det beste du kan, med god samvittighet. Er det sånn hverdagen til folk flest i helsevesenet er? God samvittighet og følelse av god tid og nok ressurser på arbeidsplassen? Selvfølgelig er det også mange dager hvor jeg går hjem og vet at jeg har gjort det jeg skal, og kan føle at jeg har gjort en god jobb. Der vi har hatt god tid og har vært kjent personale. Men jeg er redd for at det ikke kommer til å bli mer av disse dagene, snarere tvert i mot. Bevilgningene til Helseforetakene er på langt nær store nok. Bemanning kuttes ned på for å spare inn penger, mens den faktiske konsekvensen av mindre bemanning er økte økonomiske utlegg. Sykemeldinger. Vikarer. Legene, som er medisinsk ansvarlig for pasientene, har poliklinikk og vaktcalling, skal på tilsyn på andre avdelinger og gå visitt på egen - samtidig som at de underveis må bruke tid på å diktere henvisninger og epikriser. Kvalitetssikring? På Bergan Sykehjem i Kristiansund har de gjennom et år spart inn over EN MILLION KRONER på å ØKE BEMANNINGEN på hver avdeling. I etterkant så de, som forventet, at trivselen økte - på lik linje med kvaliteten - og sykefraværet gikk dramatisk ned. Og det er jo logikk, er det ikke? Ta vare på arbeidskraften, så tjener du på det. Tynes de faste ansatte, vil det til syvende og sist resultere i misnøye og sykefravær. Sparer du penger på å ikke leie inn en vikar idag, betyr det ikke nødvendigvis penger spart om et halvt år. Dette er tydeligvis ikke så logisk som man skulle tro. I stedet for bruke skikkelig med ressurser for å ruste opp helsevesenet og sikre det en bedre framtid, tildeles vi mindre ressurser og flere arbeidsoppgaver  - men det forventes like stor grad av kvalitet.

Og hvor er takknemligheten for den jobben som helsevesenet hver dag, hele døgnet gjør? Den eneste takknemlighet jeg personlig har opplevd, har kommet fra pasientene. Og jeg kan med hånden på hjertet innrømme at hvis ikke denne takknemligheten fantes, ville jeg nok ikke være i denne jobben. Krav stilles til deg, men hører noen din stemme hvis du stiller krav tilbake? Og spiller det noen rolle? Det er bare sånn det er. Det er bare sånn budsjettet ser ut. Likevel gir vi så mye av oss selv, daglig. Vi legger både fysisk og emosjonell anstrengelse inn i å gjøre vårt beste. Og når det kommer til stykket, syns jeg ikke at jobben vi gjør blir verdsatt eller annerkjent i nærheten av hva den burde vært. Tyn helsevesenet til det ytterste. Tester de hvor lenge vi holder? Vi må betale for å parkere i sykehusets parkeringshus, for å være på jobb. Jeg, for min egen del, må kjøpe minst to par skikkelige arbeidssko i året, for å ikke ødelegge ryggen min. Betaler for utstyr som saks, penner, lommelykt. Vi betaler for eget julebord. Vi jobber julaften. Nyttårsaften. Burde man ikke forvente å få noe tilbake?

Evige og tilsynelatende uunngåelige sammenslåinger. Sentralisering står i fokus og lokale sykehus blir lagt ned. Samtidig som de lokale sykehusene legges ned, og flere pasienter ventes til de sentrale sykehusene - feiles det. Hvor er utbyggingen? Hva hjelper flere pasienter når det ikke finnes plass eller pleiere til å ta seg av dem? Mer og mer ansvar faller på den enkelte. På den enkelte lege. På den enkelte sykepleier. På den enkelte hjelpepleier og helsefagarbeider. Avvik skjer. Oftere og oftere. Tidvis ligger det pasienter i korridorene. Og jeg synes det er merkelig at det ikke har skjedd større avvik enn hva som faktisk er realitet. I teorien skal det også nå fokuseres på kommunal oppfølging, og på arbeid i det kommunale med forebyggende helsearbeid. Det kommunale helsevesen skal rustes opp til å kunne ta imot pasienter - som nå sendes ut tidligere og tidligere fra sykehusene. Noen nevneverdig kommunal opprustning har gått meg hus forbi. Har det i det hele tatt skjedd noe?

Hvordan ser framtidsutsiktene til helsenorge ut? Hvilken situasjon kommer vi til å møte etterhvert som årene går, hvis utviklingen fortsetter sånn? Etterhvert som det blir mindre søkere, og helsearbeiderne som idag jobber på gulvet tynes til det ytterste og sykemeldingstallene øker. Hva blir nødt til å skje for at ting skal endre seg?