Russisk rullett?

Tusen takk for alle gode, positive tilbakemeldinger både på bloggen, på NSF sine sider på Facebook og på mail. Det er godt å høre fra medsøstre, leger og helsearbeidere som forstår og som deler mange av de samme tankene.

Jeg håper ikke at frustrasjonen min blir misoppfattet som mistrivsel. Jeg synes sykepleieyrket er fantastisk, og jeg har mange arbeidsdager som er gode - med god tid og kvalitet. Og jeg valgte det ikke for lønna. Det aller viktigste for meg er heller ikke lønnsøkninger. Det er satsing. Det er synlighet. Det er respekt, stolthet og takknemlighet. Heller samme lønn og flere stillinger, enn færre og høyere lønninger - grovt fortalt. Mer ansvar og oppgaver krever flere ressurser, slik at de handlinger vi utfører i vårt yrke er preget av å være veloverveide og faglig forsvarlige framfor tidspress og korttenkte løsninger med høy risiko for avvik. Og det er akkurat derfor frustrasjonene av og til kommer til overflaten, og det er akkurat derfor jeg mener ting må endre seg. Helse må flyttes opp på dagsorden. Opp forbi bevilgninger til underholdning og dekorasjoner til for eksempel kongelige besøk eller til nye, storslagne operahus. Hvordan har det seg at kommunene klager over elendig økonomi, og samtidig kan sette i gang med byggeprosjekter med antatt kostnad på 400-500 millioner kroner? Mange syke og hjelpetrengende eldre får avslag på sykehjemsplass fordi det ikke er nok senger. Jeg forstår rett og slett ikke hvordan regjeringen tør. Tør å la alt for få leger gå altfor lange, søvnløse vakter - og likevel ha ansvar for livsviktige og alvorlige beslutninger som angår mennesker liv og helse. Tør å la ventelistene vokse og vokse. Russisk rullett. Hvis det fortsetter, er bare et spørsmål om tid før det skjer store avvik, tragiske avvik. Og de har jo allerede skjedd.

"Stykkpris kan være farlig", skriver nettavisen i en reportasje hvor minst tre pasienter fikk forkortet livene sine etter juks ved sykehusene i Asker og Bærum. Jo flere pasienter sykehuset behandler, jo mer penger fra staten.. hvis du gjør jobben billigst mulig, jo mer penger har du spart. Hva skal man si til dette? Det hele er jo ikke en konkurranse om å sende flest mulig mennesker igjennom behandlingslinjen på billigst mulig måte og kortest mulig tid? Jeg kan ikke unngå å få litt inntrykk av at staten lager modeller tilpasset faktiske fabrikker, og at menneskets ve og vel kommer litt i bakgrunnen her? Tidvis kan det jo føles sånn. Det er helt tragisk at kostnader og budsjetter er blitt så viktige at det påvirker hverdagen til både pasienter og helsearbeidere. Fokuset skal vel være på trygghet og kvalitet, ikke innsparing og effektivitet?

For å hjelpe til med innsparing og effektivitet, er det populært å opprette grupper. Grupper som arbeider med administrasjon og ledelse. Masse penger blir "investert" for at disse gruppene skal jobbe med hvordan vi skal spare mer penger, effektivisere og gjøre ting anderledes. Samtidig blir avstanden mellom de ansatte som jobber på gulvet og ledelsen større og større. Hva om løsningen lå i å faktisk ansette flere mennesker på gulvet? Hva om flere mennesker på gulvet gjorde at man kunne unngå avvik og feil? Voksende administrasjon og mindre mennesker på gulvet minner meg om historien om mauren:

En annen historie, som også er litt morsom, er historien om rokonkurransen mellom Norge og Kina. På startstreken stod begge båtene klar til avgang, i Kinas båt 13 roere ved årene og en som ropte takten. I Norges båt to som rodde, en roper og 11 i en administrasjon som blant annet skulle vurdere framdriften underveis, vindretning og strøm i vannet osv. Når startskuddet gikk, tok det ikke lang tid før Kinas båt hadde utklasset Norges. Og ingen forstod hvorfor....

Det er flere hendelser som har gjort inntrykk på meg på forskjellige måter under praksis i forbindelse med utdannelsen. Jeg var for eksempel utplassert i hjemmesykepleien. Samhandlingsreformen var allerede i tankene til politikeren, og sykehusene sendte allerede ut pasienter tidligere enn før. Selvfølgelig. Det var jo ikke plass til alle. Dette resulterte i flere brukere i hjemmetjenesten. Mange flere brukere, med mer komplekse og tidkrevende behov. Men selv om antallet brukere vokste, ble det ikke opprettet flere stillinger. Og det er ikke i hjemmetjenesten som det er på sykehjem, med et visst antall sengeplasser. Det er ingen som sier: "Nei, beklager, du kan ikke få hjelp. Vi har ikke tilstrekkelig med ressurser." Jeg husker spesielt en dag hvor jeg kom hjem til en bruker kl. 12 for å hjelpe med morgenstell og frokost. Kl 12. Brukeren lå fremdeles i sengen når jeg kom. Hadde ikke fått frokost, ikke medisiner. Sannheten er at jeg rett og slett ikke hadde tid til å komme før. Samtidig var jeg student, så i teorien skulle jeg ikke telles med som arbeidskraft - hva hadde skjedd hvis ikke jeg hadde vært der? Jeg fikk vondt av hele hendelsen. Det er ingen unnskyldning som er god nok til å forsvare noe slikt. Det er i alle fall ingen unnskyldning som er god nok til å forsvare at det fortsatt ikke blir opprettet tilstrekkelig med stillinger på tross av slike hendelser. I pasientrettighetsloven §1-1. står det om formålet til loven; "Lovens formål er å bidra til å sikre befolkningen lik tilgang på helsehjelp av god kvalitet ved å gi pasienter rettigheter overfor helsetjenesten. Lovens bestemmelser skal bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og helsetjeneste og ivareta respekten for den enkelte pasients liv, integritet og menneskeverd."

Hva i den beskrevne situasjonen ovenfor var det som ivaretok respekten for pasientens liv, integritet og menneskeverd? Og hva gjør staten for å sørge for at behandlingen pasienter får ikke er basert på tilfeldigheter? For det er jo nesten det som i mange tilfeller er avgjørende. Tilfeldigheter. Hvis jeg skal sette det litt på spissen; Om du får frokost før eller etter kl 10 avhenger av antallet utskrevne pasienter i løpet av uka som har behov for kommunal bistand.....

Vær stolte av den fantastiske jobben dere gjør. Vi kan rett og slett ikke gjøre noe mer enn vårt beste med de midler vi har tilgjengelige. La det være opp til staten å gi oss den beste muligheten og det beste grunnlaget å jobbe ut i fra!